Med en ny hatt på - opplevelser som mor til et barn med særskilte behov av Jannicke Eriksen

Alle barn har spesielle behov, derfor er jeg glad for at termen til de barna som trenger noe mer nå er i ferd med å endre seg. «Særskilte behov» kan man si nå. Som lærer har jeg sett og møtt mange elever med særskilte behov, noen større enn andre, og mange av funksjonsnedsettelsene er helt usynlige. Lære -/konsentrasjonsvansker, ADHD, barn på autismespekteret, barn med dysleksi eller som bruker høreapparat fordi de er døve. Det er et enormt hav av variasjon mellom disse barna. Og for lærere kan det av og til oppleves styrete å skulle bruke masse tid på papirarbeid, planer og dokumentasjon, når vi egentlig bare ønsker tid med disse barna. I alle fall tenkte jeg sånn. Dette endret seg da jeg selv ble mamma.

Barnehagen til sønnen min ytret da han var rundt året frempå at de stusset på hvorfor han ikke lød sitt eget navn når de snakket til han, og hvorfor han valgte å trekke seg unna og leke alene. De andre barna var ikke så interessante for sønnen min, for han var det biler og maskiner som gjaldt. Ikke snakket han så mye heller. Hjemme tenkte jeg ikke så mye over det, da var han påkoblet og kom når jeg snakket til han eller ropte navnet hans. Både barnehagen og helsestasjonen anbefalte en utredning, og jeg har sett så mange eksempler på foresatte som motsetter seg dette og hvilken bjørnetjeneste dette er for barna. En sånn mamma ville jeg ikke være, så utredning ble satt i gang. Det ble mumlet noe om autisme, kanskje Asperger? For meg var dette en enorm sorgprosess – mitt barn, autist? Tanken lød fremmed og skremmende, og jeg gråt mange tårer i den prosessen. Da vi ble henvist til habiliteringen for barn og unge (HABU) på sykehuset, så de derimot ikke tegn til dette. Lettelsen var enorm. Samtidig – ville ikke barnet mitt fortsatt være den gutten jeg allerede kjente og elsket? Var det jeg som projiserte mine tanker og drømmer om hans framtid over på han?

Utredningen rullet videre og etter hvert ble det oppdaget at han ikke hørte så mye. Hørselen hans var nedsatt. Han klarte ikke filtrere ut støy og bråk, lek og skrål fra andre barn og valgte derfor å leke for seg selv. Han snakket ikke noe særlig fordi han ikke hørte. Heldigvis ble han operert og hørselen er innenfor normalområdet nå, men forsinkelser i språket henger fortsatt i. Dette handikapet er ikke synlig, heller ikke utviklingsforstyrrelsesdiagnosen han nå har fått. Utad ser han ut som en funksjonsfrisk gutt. Og her ligger noe av problemet. For vår fantastiske barnehage har sett at voksentetthet hjelper sønnen min veldig gjennom barnehagedagen. Dette er en ressurs jeg har måttet krangle med kommunen om, år etter år. Vedtak har blitt påklaget videre til Statsforvalteren, som har gitt oss medhold gang på gang. Følelsen av å bli mistrodd av kommunen som en smått hysterisk mamma er ikke god. Det oppleves som å stå med lua i hånda og ydmykt be om hjelp som vil gjøre barnehagehverdagen til sønnen min markant bedre. Det er ikke som om jeg sitter i møte etter møte eller skriver klage på klage for moro skyld og galskap. Ingen foreldre gjør det! Det er ingen foreldre som ønsker å ha barn som skiller seg ut på denne måten, som trenger mer hjelp, som ikke er funksjonsfriske på lik linje med de fleste andre barn på samme barnehageavdeling. At det skal være så vanskelig å få hjelp til barna sine i et land som Norge, er intet mindre enn skammelig. At de minste blant oss skal få den hjelpen de trenger, nei, har krav på. Som mor og lærer har jeg gang på gang sett eksempler på at barn får mindre enn de trenger fordi kommuner ikke har penger til å hjelpe, og hvilke konsekvenser dette kan få. Hvor skal dette ende? Jeg ser ikke lyst på svaret…